Min heter "Veien til harmoni"

 

Mitt navn er Erika Skripkauskiene. Jeg er født og oppvokst i Litauen, kom til Norge i 2006 og siden er Norge blitt mitt hjem. Jeg har grunnutdanning som sosionom og flere års arbeidserfaring i offentlig system. Som sosionom har jeg alltid jobbet med mennesker, vært sammen med dem i tunge øyeblikk og sett dem vokse. Etter hvert fikk jeg oppdage at i arbeid med mennesker blir man aldri utlært. Mennesker er så fascinerende og jeg så at det ikke er nok å vite en metode eller en teori for å kunne forstå det mennesker føler og gjør, og for å kunne hjelpe dem på en mest effektiv måte. Lysten til å vite mer ble sterkere og sterkere, og etter hvert kom det tid når mitt indre begynte å kalle etter noe større. 

 

På dette tidspunktet i livet mitt kunne jeg kanskje si at jeg egentlig hadde alt som kunne kalles og identifiseres som lykke med livet: jeg hadde familie jeg elsket, jobb jeg var glad i, god helse, stort nytt hus, mange gode venner, vi kunne reise verden rundt og jeg hadde frihet til å leve som jeg ville. Slik var det ikke alltid, spesielt med tanke på å være fra et annet land, men når alt det vi drømte om ble oppnådd, kjente jeg plutselig en rar slitenhet sige inn. Jeg følte meg trøtt nokså konstant og jeg ikke kunne skjønne hva som foregikk. Ikke noe gledet meg lengre, jeg kjente på meningsløshet i jobben min, jeg begynte å lete etter sykdommer som kanskje skjulte seg bak alt. 

 

Jeg skammet meg selv for manglende takknemlighet for alt livet ga meg. Samtidig kjente jeg behov for en dypere mening med livet og dypere mening i arbeidet med mennesker. Nesten ett år levde jeg i et slags emosjonell vakuum, hvor arbeid og familieliv ble til en rutine. Kun senere har jeg forstått at alt dette ble en forberedelse til noe større, men først måtte en skikkelig livskrise til. Ila kort tid fikk jeg oppleve at livet kan virkelig bli bare et korthus, og denne kan rase fullstendig ned på et øyeblikk. 

 

Det sies at mennesker klarer å surfe i sin misnøye lenge uten å gjøre noe for å endre situasjonen sin, og noen trenger virkelig å nå sin “bunn” for å innse at de har krefter for å skape et liv de drømmer om. Jeg følte jeg nådde min bunn og det ble starten på et nytt liv. Det ble et punkt når alt måtte nulles ut emosjonelt, psykisk og åndelig. Fysiske helsen hang med og kroppen ble utsatt for en "god" og ufrivillig detox. Å overleve ble et eneste mål lenge og helt fram til jeg tok et bevisst valg for fremtiden min: jeg vil ha en endring.  

 

Jeg gikk gjennom alle ubehagelige følelser, bl.a. sinne og hat, men heldigvis var jeg alltid veldig sta og utnyttet denne personlige egenskapen min på å komme meg videre. Jeg søkte svarene på spørsmålene jeg hadde, var sint på alt og alle så lenge jeg trodde at urettferdighet som skjedde meg var imot min vilje og ønske, og at jeg fortjente ikke noe slikt. Gjennom grundig teoretisk og praktisk analyse av egne tanker og valg jeg tok, skjønte jeg at situasjonen jeg kom i skapte jeg selv, og at dette trengte jeg for å kunne oppnå endring jeg dypt siktet etter, men ikke fant løsning på i min lykkelige livsperiode. Å skape smertefulle livssituasjoner selv betyr ikke bokstavelig talt å gjøre noe galt bevisst. Ubehag ønsker ingen, men gjennom forskjellig vestlig psykologi og østlig filosofi studie fant jeg ut hvordan tanke mekanismer henger sammen med mange andre momenter i menneskets liv. Senere ble jeg også kjent med genetiske og kvantefysiske forskninger som bekreftet at realiteten vi lever i blir først skapt i tankene og det påvirker videre den fysiske helsen vår. Dette var ikke lett å innrømme for meg selv. Å innse denne sannheten betydde også å kjenne på tyngden av indre ansvar for eget liv. Handlingen måtte til. 

 

I dag er jeg takknemlig for alle erfaringene mine. Uten disse hadde jeg ikke vært der jeg er i dag, hadde ikke vært trofast til meg selv og mine verdier, hadde ikke oppnådd mine dypeste drømmer jeg hadde og hadde ikke tatt stegene som førte meg til en ny livskvalitet. I dag er jeg lykkelig, lever i harmoni med meg selv og verden rundt meg uansett omstendigheter.